NYTT ALBUM, "BLÅE DRAG"!

Suveren tilbakemelding frå arrangøren for Corneliskvelden i Bergen 2.12.17: 

Ønsker å sende en spesiell takk til deg og bandet for en strålende konsert. Det er sjeldent å bli spurt 100 ganger om «hvor har du fått tak i henne?? Hun var fantastisk!!»

Dette var stort. Godt band, gode tekster, flott levert…..hva mer kan vi be om J

9.7.17: PLATEANMELDELSE I KNUTOBLOGGEN:

Tove Bøygard er sambygding med Hellbillies, altså fra Ål i Hallingdal og debuterte solo i 2010 og ga ut et duoalbum med søstera Anita i 2014 ("Blågras på Skrindo") som ble Spellemannominert. Nå i år har hun kommet med et nytt, eget album, og jeg er helt betatt.

Det er musikk i mange fasetter her, country/amerikana, countryrock, som i "Byttu & Spann" og "Alle Desse Dagan" og blues, som avslutningssporet "Treng Deg". To coverlåter blant de 13, "Sjå i Nåde" (Mary Gauthier "Mercy Now") og Thåstrøms "Faen Faen Faen".

20 år som sosionom i rusomsorgen i Oslo før hun satsa fullt på musikken har gitt Tove Bøygard et godt innblikk i livets skyggesider og på flere av låtene taler hun de svakeste blant oss sin sak. Et godt eksempel her er "Almindelig Liv" om Ilafangen som etter 40 år ut og inne av fengsel fortsatt drømmer om et alminnelig liv.

Flyktningekrisa tar hun også for seg, i åpningssporet "Framand" synger hun: "Og eg sit i varmen / Eg har meir enn eg treng / Og likevel tenkji eg / Skal eg åpne døra i kveld? / For de er så mange / Og vi er så rik / Me må byggje mura / For du har ingenting". Den ovennevnte coversangen "Sjå i Nåde" har Bøygard gitt en norsk tekst som treffer, der hun synger om sin kjærlighet til sin far og sin søster og også til fredrelandet "som treng å vise raushet no". "Dei som sit med makti vil berre tekkast dei som syt" synger hun.

I "Melea" filosoferer hun over skjebnene til norske Mari i 1912 og utenlandske Melea i 2017, tiggere som ble og blir sett ned på av de fleste som går forbi.

Eneste sangen som ligger ute på YouTube i full lengde og som jeg får gjengitt her er tittelsporet "Blåe Drag", vakker video og vakker sang:

Jeg er virkelig blitt glad i denne skiva. Det er så ekte og nært, musikken er betagende, vakre harmonier, og det er en artist med brodd som ønsker å si noe, som har et budskap. Dette er ei varm skive som jeg kommer til å komme tilbake til mange ganger, den lyser i den norske platehimmelen i 2017!

Mulig noen synes jeg er vel raus med toppkarakterene, men det får stå sin prøve :)

Karakter: 6.

http://knutobloggen.blogspot.no/2017/07/tove-bygard-blae-drag.html?m=1

Popkroken:

12. februar 2017 by Oddmund Berge

Country og viser med både ein indre og ein ytre glød.    

At Tove Bøygard gjer ein versjon av Mary Gauthier sin mest kjente song Mercy Now er slett ikkje urimeleg. For det er absolutt eit sterk slektskap i det musikalske uttrykket til dei to. Både sonisk og tekstleg. Country og folk utan straumlinjeforma fakter. Der dei syng om rastløysa og det som ligg att etter den. Om dei seine nattetimar, eller tidlege morgontimar då «ikkje ein gong Gud er på jobb». Om at det å reparere mellommenneskelege skader er ei vanskeleg øving. Og så har dei begge denne sterke omtanken for folk som på ulikt vis har hamna utafor. I si omsetjing av Mercy Now, som Tove Bøygard har kalla Sjå i Nåde, fylgjer ho hovudsporet til originalen men tar seg visse fridomar. Ho syng om det nære og familiære, og ho syng om fedrelandet og heile menneskeslekta. Ho manar til rausheit for framandfolk, ser med fortviling på at dei som sit med makta berre vil tekkast folk som syt, og slår audmjukt fast, på fullblods hallingdialekt, at «kor og ein tå uss, treng å bli sett i nåde te no».

Sjå i Nåde er ein av ei raus handfull med gode songar på Tove Bøygard sitt andre soloalbum, Blåe Drag. Det første, og sjølvtitulerte albumet, kom for sju år sidan, midt inne imellom tre album ho har gjort saman med søstera si Anita, som duoen Bøygard. Blåe Drag er i all hovudsak eit album av fullt ut sjølvkomponert materiale. Sjå i Nåde er i så måte eit unntak. Saman med Faen Faen Faen, som er Tove Bøygard sin versjon av ein ikkje heilt ukjent Thåström-song. Ho får absolutt fram det såre og desperate som finst i den.

Tove Bøygard si røyst tar eigedom over kvar einaste song på plata. Ho finn balansen mellom å vere avslappa og intens, og endar opp tett inn på tonane og orda. Bak henne, eller til høgre, eller til venstre, ja litt rundt omkring kan ein høyre Freddy Holm. Han spelar på litt av kvart, sånn cirka dusinet fullt av ymse strengeinstrument (frå gitar, til mandolin, til autoharpe, til cello). Produsert har han gjort også, og skapt eit variert, luftig og livfullt lydbilde. Frå det varleg akustiske til det elektrisk brennande.

Ikkje berre er det blåe drag over albumet, eg høyrer også poetiske drag. I tittelkuttet høyrer eg det, frå opningslinja «Det skull ha vore vinter, du skull ha kome før», til dei same orda konkluderer den vakre visa og den sjenerøse kjærleikshistoria om ho som ventar og han som kjem og dreg, nett som vinden. Eg høyrer det i Alle Desse Dagan. Ein dynamisk høgpotent song om å dukke ned i etterpåklokskapen – «alle desse dagan vart eit liv du gjekk i frå». Og eg høyrer det i den enkle countrysongen Tre. Ei song til ei søster som stifta familie der heime, frå ho som drog ut – «Eg vart ei grein heilt åleine, du vart ditt eigji tre».

Eg høyrer historier eg trur på. Om ein situasjon på ein Holdeplass, «ein gråværsmorgon i Januar». Ein melodisk attraktiv song om timane etter ein opprivande krangel, der Han sit og grunnar ute i blesten, medan Ho sit og skodar på han frå eit vindauge like ved, med døra på gløtt. Her finst eit håp altså. Noko eg har vanskelegare for å finne i den triste visa om tiggarkvinna Melea. Songaren speglar henne og oss opp mot eit hundreår gamalt bilde av tiggaren Marie, og syng verknadsfullt «Me kjenne godheit for Marie, men Melea går me forbi». Opningssporet Framand er på si side «den store» songen om korleis vi, korleis landet vårt, korleis vesten har tatt imot, eller kanskje helst ikkje tatt imot, flyktningane frå søraust.

Blåe Drag har melankolien i seg, og det har desperasjonen i seg. Men like mykje, ja meir enn det, er albumet berar av ein sympatisk dose menneskeleg varme.

 https://popkroken.com/2017/02/12/tove-boygard-blae-drag/

Aftenposten, Svein Andersen:

Blå toner og lidenskap fra Tove Bøygard

Tove Bøygard er ute med en plate med sterk country.

Vi trenger flere lidenskapelige artister som henne.

  Tove Bøygard vil noe med sin musikk. Hun vil vekke oss, og klarer å forene raushet for enkeltmennesket, klar tale og engasjement med musikk som makter å bære byrden et slikt budskap trenger. Det er ikke hverdagskost.

Derfor blir Blåe Drag en viktig plate ved inngangen til dette nye året som byr på så mye forandring og usikkerhet.

  Hun gir oss noen tankevekkende fortellinger om hva som er der ute. Hun inviterer oss inn fremfor å la oss være kun betraktere.

Med stort samfunnsengasjement

Tove Bøygard fra Ål i Hallingdal kombinerer sitt trygge bygdeopphav med storby-vandrerens følsomhet for de mange utfordringene, fristelsene og den brutale virkeligheten som kan ramme enkeltindividet i hovedstaden.

Resultatet er blitt potent landlig country som på utsøkt vis lar seg kombinere med urban rock.

Det burde være unødvendig å påpeke Tove Bøygard sitt samfunnsengasjement gitt hennes mangeårige arbeid som sosialarbeider blant mennesker på Oslos skyggeside, men det er denne erfaringen som har gitt henne muligheten til å skrive disse sterke, meningsfulle sangene med både troverdighet, respekt og hjertevarme.

Men hun byr på mer enn som så, hun ser både utover mot verden og innover mot eget liv.

  Med viktig underholdningsverdi

Det er som om alt hun har gjort før, som platene med søsteren Anita i duoen Bøygard og hennes foregående soloplate, har pekt mot denne åpenbaringen.

Dette er sanger skapt på hennes premisser uten at hun har mistet underholdningsverdien av syne. For uten den, faller mye fra hverandre.

  Hallingdal har etter hvert gitt oss mange flotte artister, og vår dame står ikke tilbake for noen. Produsent Freddy Holm har skapt det perfekte musikalske bakteppet, der han selv spiller gitar, mandolin, banjo, steelgitar, dobro, autoharp, strykere og korer. Jørun Bøgeberg, Eivind Kløverød og Finn Tore Tokle utgjør resten av kompet.

Du verden hvor flott det låter med Toves mesterlige, kraftfulle stemme der hun veksler mellom melankolske blåtoner, noe frydefullt, sørgmodig lengsel, fortvilelse og den store kjærligheten. Alt omkranset av en underliggende optimisme.

  To mektige motpoler

Hennes oversatte versjon av Mary Guthiers vakre bønn «Mercy Now» må også nevnes. En sang til rett tid. «Faen faen faen» er en tolkning av Thåström på herlig halling.

Disse to sangene er som mektige motpoler og kan stå som symbol på Tove Bøygards artistiske kraftfelt. Det fandenivoldske på den ene siden, lengselen etter trygg tilhørighet på den andre.

 http://www.aftenposten.no/kultur/Bla-toner-og-lidenskap-fra-Tove-Boygard-613770b.html

Anmeldelse av Erik Valebrokk, 23.1.17:

TOVE BØYGARDS BLÅ MANIFEST

Er det bare noe jeg innbiller meg, eller lages det i vår tid forholdsvis få norske plater med politisk brodd? I hip hop-kretser er de flinke til å dokumentere samfunnet vi lever i – ikke minst gjorde Karpe Diem seg bemerket i fjor med sitt spennende  Heisann Montebello -prosjekt – men i andre, mer «konvensjonelle» sjangere har jeg inntrykk av at det handler mer om det som gjerne omtales som «mellommenneskelige relasjoner» og at man er en smule mer navlebeskuende. Riktignok tok Moddi i fjor høst på seg kampen mot alle verdens regimer på albumet  Unsongs  – med potensielt svært alvorlige konsekvenser – men uten å nevne navn handler musikken for de aller fleste artisters del om adskillig nærere og mer personlige betraktninger enn at de er sinna på makthaverne eller på «samfunnet».

I en verden der krigen i Syria snart går inn i sitt syvende år, flyktningstrømmene presser på Europa og resten av den vestlige verden, Donald Trump er blitt president i USA, Brexit snart blir en realitet og høyrepopulismen er på fremmarsj og truer EUs fortsatte eksistens, er det så avgjort en tid for kritiske røster. Mange vil også hevde at det heller ikke står spesielt bra til her hjemme, med populister som Sylvi Listhaug, Per-Willy Amundsen og Per Sandberg i regjering, og Carl I. Hagen på sidelinjen som skriker og bærer seg om klimaskepsisen sin og annet han brenner for som en syvende far i huset. Trygve Slagsvold Vedum har funnet det opportunt å gå til kamp mot «elitene» (hvori opptatt Oslos «kaffe latte-elite», hva nå det er for noe) og står og banker på døra og vil inn, med det resultat at Senterpartiet gjør det bedre på meningsmålingene enn på lenge. Mindre enn åtte måneder før nytt stortingsvalg er det heller ingen tydelig opposisjon med noen tydelig strategi å spore, og jeg blir ikke overrasket om det forblir blå regjering i en eller annen form. Det er i det hele tatt litt av en suppe.

Selv om Blåe drag også byr på en kvote av mellommenneskelige relasjoner, ofte personlige og/eller private, har Tove Bøygard i dette landskapet laget en politisk plate. Punktum. Forkledd som en iørefallende rootsplate (litt country, litt blues, litt folk, litt rock, litt pop) har hun samlet et knippe sanger som sier fra. Som mangeårig ansatt i rusomsorgen har hun sett nok triste menneskeskjebner til at det gjør inntrykk, og Blåe drag er en plate også til dem. Men der empatien hviler tjukt over hele albumet, finner vi også noen av de mest naturlige følgene av empati: avmakt og sinne, bønn og håp.

Les også: From Finnskogen with love – Roger Græsberg & Foreningen

Dette er åljenta Tove Bøygards andre soloplate, og hun har tidligere også utgitt tre plater sammen med søsteren Anita under det enkle navnet Bøygard. Den siste av disse, bluegrassalbumet Blågras på Skrindo fra 2013, fikk mye oppmerksomhet for sine åpenbare kvaliteter, samt det faktum at de fikk god drahjelp fra produsent Jonas Fjeld og det amerikanske bandet Chatham County Line. Nå står imidlertid Tove igjen på egen hånd, og det med en riktig så annerledes plate. Blåe drag er spilt inn i Halden og produsert av ringreven Freddy Holm. Han spiller omtrent alt av tangenter og strengeinstrumenter, inkludert strykere, og får ytterligere hjelp av Jørun Bøgeberg og Finn Tore Tokle på bass, og Eivind Kløverud på trommer og perkusjon. Det bør av den grunn ikke komme som noen overraskelse at dette låter veldig bra.

«For de er så mange og me er så rik, me må byggje mura for du har ingenting», synger Tove i åpningssporet «Framand» som tar oss rett inn i Syriakonflikten hvori opptatt de utfordringene vi står overfor som samfunn. Hun kaller det den største menneskelige krisen i vår del av verden siden den andre verdenskrig og mener vi har et ansvar å ivareta. Dette handler om mennesker som «kjem i frå eld» og «er kald og aleine» og «rivi i beta frå heim og frå rot», mens vi selv sitter i vår overflod eller, som hun kaller det, «sjølvgode havn». Bang! Tove er sinna og er ikke redd for å vise det. Med sin karakteristiske, sterke røst snerrer hun frem teksten med en anklagende mine overfor alle som ser den andre veien når armoden og verdens elendighet stirrer dem rett i fleisen. Bare for å ha understreket det: Hun synger om mennesker som har flyktet fra krig, tortur, voldtekt, etnisk rensing, sult, sykdom og all annen misère du kan tenke deg. Hun synger ikke om arbeidsinnvandrere fra Litauen eller Polen. Ikke dermed sagt at ikke flyktninger – fra Syria eller hvor enn som helst – er ressurspersoner som oss alle.

Les også: Møt mannen bak det helt ferske Kulturpartiet

«Melea» er beslektet, en sang som tar utgangspunkt i et gammelt maleri av en kvinne, Marie, som står i suppekø i det gamle Christiania i 1912, mens Tove observerer en tigger på gata i dagens Oslo: «… ho ser akkurat ut som Melea som sit på hjørnet på Grønland, med same skaut, same kopp, same bøygde nakke. Marie har me godhjarte for, ho kan jo væra vår eigen oldemor, men Melea går me forbi. Kvinna som sit på hjørnet på Grønland heiter eigentleg Claudia, er av Romfolket og kjem frå Ungarn», skriver hun i pressemeldingen som ledsager Blåe drag. Sangen er stillfaren og innsmigrende melodisk, en følsom ballade, der raseriet og den fortvilende avmakten er erstattet av en bønn om å se menneskene bak de slunkne kaffekoppene på gata. I 1912, lenge før det moderne oljeeventyret, var fattigdommen i Norge betydelig, og det bør vi ikke glemme. I løpet av hundreårsperioden 1825-1925 utvandret så mange som 800 000 nordmenn til USA. La oss gjerne kalle dem datidens «lykkejegere», mennesker på søken etter et liv der de kunne gi mat og ly til sine familier.

Tove gjør to coverversjoner på platen. Den gjendiktede tolkningen av Mary Gauthiers «Mercy Now», en nydelig sang om tilgivelse og frelse, er et definitivt nøkkelkutt. «Mercy Now»/»Sjå i nåde» er skrevet om fedrene til Gauthier og Bøygard og beveger seg derfra til å si noe om at alle trenger å bli sett i nåde til. Originalen er avgjort politisk, men generell og universell, mens Toves variant er mye mer direkte, sinna, her og nå: «Fedrelandet, det burde vise raushet no, framandfolk treng ein flik tå alt det me har i overflod, 400 mil rett søraust og eit helvete på jord, eg er glad i dette landet, gje det raushet no».

Thåströms hyllest til en kjærlighet som aldri fikk vokse seg stor, «Fanfanfan» er blitt til «Faen faen faen» på norsk, og her har ikke Tove Bøygard noen annen agenda enn å gjøre en sang hun åpenbart føler dyp respekt og beundring for, ørlite grann til sin egen.

«Eg har fått tillatelse av sjølvaste Thåström til å omsetja den til halling», skriver hun i pressemeldingen. «Svensk og halling er jo veldig likt. Eg har følgt Thåström sidan Ebba Grön, eg meiner han er ein av verdas desidert fremste rock-poetar. Eg sto i kø for signering på Oslo City då han gav ut si siste plate, Den mårrånen, og eg skulle ta mot til meg å spørje om lov til å omsetja låten hans. Der sto eg i kø i ein time, prøvde og kvinne meg opp, men då eg sto rett framfor han vart eg så starstruck at eg mista munn og mæle, det einaste eg fekk fram var: ”Kan du signere denne, til Espen?” Seinare fekk eg heldigvis kontakt via hans gode venn og bandkollega, og fekk klarsignal for teksten dagen før eg mastra skiva!»

Det er neppe så farlig å føle seg liten i «store» menneskers nærvær slik Tove skildrer her, men det er adskillig verre å føle seg liten i alminnelige menneskers nærvær. Det er en problematikk som preger platen, både i de allerede nevnte sangene, men også på spor som «Almindeleg liv» (om rusmisbrukere som i likhet med resten av oss egentlig ikke ønsker mer enn, nettopp, et alminnelig liv), «Den som ikkji søv» (om når rusen truer med å ta over livet ditt) og «Ta meg med» (om dem som tør å stå oppreist i motgang, som realiserer seg selv mot alle odds).

Sjekk også: Bare bra låter – spilleliste med 100 udiskutable perler

Blåe drag  har i tillegg til «Faen faen faen» også et knippe selvkomponerte sanger om kjærlighet, ikke minst «Alle desse dagan» som handler om Toves store kjærlighet som hun endelig fant i sin Espen, for sent til å få barn som hun kaller en stor sorg, men heldigvis ikke for sent til å elske. Tittelkuttet er på en måte motsatsen. Med sangen «Blåe drag» har hun gjort seg ferdig med en mislykket mannehistorie som har ligget uforløst i skrivebordsskuffen i 20 år, og det er en av platens fineste, en lengselsfull ballade med en deilig melodi. Aller mest umiddelbar er likevel den første singlen «Holdeplass» som ble sluppet i høst, en kjempetrist fortelling om en mann som er kastet ut hjemmefra etter 20 års ekteskap og sitter i et trikkeskur uten å bli sett, og hun som sitter hjemme tynget av dårlig samvittighet. Erkjennelsen av at det er ugjenkallelig slutt er likevel det aller vondeste: «Alt har si ti».

Det er liten tvil om at Blåe drag er en treffende tittel på denne platen. Dette er for det meste mørkt, vondt og ytterst blått. Heldigvis er det også veldig fint, og ikke minst er dette en viktig plate. Du trenger ikke stå på samme side som Tove Bøygard i politikken for å se det. De fleste bør være enige om at vi mennesker må ta vare på hverandre. Det er til syvende og sist det hun sier.

 http://erikvalebrokk.no/tove-boygards-bla-manifest/

Anmeldelse i ROOTSY.NU , 23.1.17:

På det tidspunktet vi trengte det som aller mest, 20. januar 2017, skjedde det endelige slippet av »Blåe drag«, Tove Bøygards overveldende vakre nyskapning av et album. Om vi ikke har vært i tvil om hennes betydelige potensiale, basert på både tidligere solo- og søsterprosjekter, er det her skoddene virkelig slås fra vinduene, det er her sommerfuglen stiger fram i all sin prakt. Jeg våger påstanden - den skal stå opp tidlig om morgenen som klarer å levere et bedre countryalbum i 2017. For min del sliter jeg akkurat nå å komme på et mer helstøpt norsk countryalbum enn dette, også fra tidligere år.

Albumet er en sterk helhet, og det gjør nesten vondt å dissekere det i sine egne bestanddeler. For undertegnede vil en sjelfull stemme som regel være den nødvendige inngangsporten til de store musikkopplevelsene – mangelen på dette elementet kan sjelden oppveies av andre faktorer, hva verken tekst eller musikk angår. Uansett – Tove Bøygards nakne og sterke røst griper om hjertet mitt fra første sang, og holder grepet gjennom hele albumet, også gjennom albumet svakeste låter. Selv om stemmen hennes er et unikt instrument, gir den også mange assosiasjoner, både nasjonale og internasjonale – tankene kan springe til både norske folkemusikktradisjoner og kvedarkunst, den kan i glimt få meg til å tenke på Buffy Sainte-Marie i det ene, på Nina Simone i det andre, på Mari Boine i det tredje og Nanci Griffith i det fjerde. Slektskap. Et begrep som ellers også favner mye av det albumet handler om. Menneskelig som musikalsk. Alle har de stemmer som får deg til å tro at det gjelder livet når de synger. Slik er det også med Tove Bøygard. Levd liv og kloke blikk på egne og andres erfaringer er marinert inn i en varm og intens stemme som drar deg med inn i de små historiene, men som like mye formidler også det som ligger mellom linjene.

Valgene av Freddy Holm som produsent og Kleiva Studio i Halden som åsted for innspillingen er så gode at en kunne tenke seg at skjebnen selv har grepet inn og ført disse partene sammen. Strengebetvingeren Freddy Holm, som allerede i utgangspunktet er en musikkens »Swiss Army Knife«, gir oss med nennsom hånd et lydbilde som oser av både modernitet og sterke bånd til tradisjonen, han stjeler som en ravn fra sjangre både han og Bøygard elsker, det være seg country, bluegrass, folk, blues eller rock, alt rørt sammen i en herlig jambalayagryte som løfter den fra før av sterke stemmen og det fine låtmaterialet, ytterligere. Vi kan høre touch av Lanois som i det ene øyeblikket bringer tankene mot »Time Out Of Mind« (Bob Dylan) og »Wrecking Ball« (Emmylou Harris), mens man i neste nu omfavnes av tradisjonelle country- og bluegrassgrep, før vi igjen får lange, dype, varme cellostrøk som skulle de kommet fra Yo-Yo Ma og direkte fra sjelens dyp.

Mitt lydspor i julen 2016, og opptakten til presidentinnsettelsen 20. Januar, var ulike versjoner av Steve Earles »Christmas In Washington« med omkvedet »Come back, Woody Guthrie, come back to us know«, sørgelig klar over at utfordringene verden generelt og den vestlige del av den spesielt, står overfor, krever kraftsamling på mange nivåer, også kulturelt, for å endre den kursen vi nå er i ferd med å sette rett mot isfjellet, både i USA og Europa. Så slår Tove Bøygard an en håpets tone allerede i åpningslåten »Framand«: 

Du er ein framand
I vinterkald kveld
Du bankar på døre
Du kjem i frå eld
Du var ei soge
Frå Tusen og ei nått
Du var regnbogens syster
No er du måla i grått

Det er ikke med knyttnever og slagord, men med en åpen hånd og et varmt hjerte Tove Bøygard setter ord på de vanskelige dilemmaene som preger vår tid, det er usentimentalt og direkte, samtidig som hun i korte setninger avslører en grunnleggende medlidenhet og empati for de skjebnene hun synger om. »Dät er synd om människan.« Om de politiske svarene ikke alltid er like enkle å se, er dette verdimessige utgangspunktet et viktig kompass, og det preger »Blåe drag«, sterkest kanskje i én av platens to mesterlige coverversjoner, »Sjå i nåde«, en inderlig vakkert utført utgave av Mary Gauthiers mesterstykke »Mercy Now«. Jeg håper også inderlig at Thåstrøm hører albumets tåredryppende vakre norske versjon av hans »Fanfanfan«, og kanskje viser ham det åpenbare potensialet han har for å lage tidenes svenske countryalbum.

Den sterke poetiske dimensjonen i den nynorsknære hallingdialekten gir Tove Bøygard, i mine ører, et forsprang allerede i utgangspunktet - musikaliteten som ligger innebygd i dette språket er som et materiale som bønnfaller om å bli diktet i. Dette er selvsagt ingen garanti for at man klarer å løfte tekstene til det nivået som Tove Bøygard på det beste gjør på »Blåe drag«, men når man klarer å kombinere målet med enkel poetisk teft er også dette med på å gjøre »Blåe drag« til et stort album. Den enkle låta »Tre« er foreløpig den aller største favoritten for meg – genial og formfullendt i sin nakne og såre enkelhet, der den likevel favner både dybder og blåner slik de store poetene kan: »Eg vart ei grein heilt åleine/Du vart ditt eigji tre«.

Akkurat når vi trengte det som mest, kom »Blåe drag«. Det minner oss om at det fortsatt er håp. Tross alt.

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify

http://www.rootsy.nu/recension.php?id=2748

Fædrelandsvennen, 20.1.17, terningkast 5, anmeldt av Rune Slyngstad:

Klokt, reflektert og fint

Ordene klokt og reflektert er kanskje ikke de mest pirrende og kuleste når vi snakker om musikk, men Tove Bøygard fra Ål i Hallingdal er akkurat der. Det gjør godt å høre på hennes livsvisdom og erfaring, og ”Blåe Drag” er ikke bare gode tekster, men også proppet full av spillevende instrumentering og lekre arrangementer.

Hun har gitt ut et soloalbum tidligere, pluss tre med duoen Bøygard. Dette må være det beste hun har gjort. Her er 13 låter med meningsfulle og gode tekster som handler om selve livet; enten om henne selv, sin far, sin søster eller om den menneskelige krisen som rammer alle de som forsøker å finne seg et nytt land og et nytt liv, slik som i åpneren ”Framand”.

Tove Bøygard er sosionom, og har jobbet med rusavhengige i hovedstaden i 20 år. Akkurat det gir oss sterke sanger som ”Den som ikkji søv” og ”Almindeleg Liv”. En av de aller fineste låtene på dette roots-pregede albumet er likevel ”Melea”, som speiler livet til en kvinne i suppekø i Christiania i 1912. Det er fin variasjon mellom blåe og melankolske ballader og rytmiske og eggende låter. Musikerne hennes, med Freddy Holm i spissen, spiller med innlevelse, kreativitet med mange spennende løsninger.

Dette er godt gjort. Tove Bøygard og hennes medhjelpere får det til å låte veldig norsk, samtidig som det musikalske uttrykket er litt americana og veldig internasjonalt.

Dagsavisen 20.1.17, anmeldt av Geir Rakvaag:

Blått og godt

Tove Bøygards nye soloalbum bekrefter hennes posisjon blant Hallingdals fineste sangere og låtskrivere. 

Tove Bøygard fikk fin omtale for sitt første soloalbum på disse sidene for fem år siden. Siden sist har hun gitt ut et spellemannominert album med søsteren Anita, i duoen Bøygard. Om dette fører til forvirring, så er det av den sorten som fryder. 

Der søstrene sist bød på ganske rendyrket bluegrass, assistert av norgesvennene Chatham Country Line, befinner Tove Bøygard seg i det utvidede countrybegrepet nå. Med en kombinasjon av innholdsrike tekster og gode melodier. Mange av sangene har et sterkt sosialt engasjement, uten at det går ut over en slags underholdningsverdi, som tross alt er nødvendig for å bli hørt. 

Albumet begynner med en sang om flyktninger, som vi har hatt mange av det siste året (sanger altså, den rådende politikken har ført til færre flyktninger i det siste). «Det var så enkelt å vera din venn/før du kom hit/Før du ville inn», synger hun, som en melodisk replikk til alle de som vil hjelpe dem der de er. Og knapt nok der. Vi tåler godt enda flere sånne sanger. 

Tittelsangen på «Blåe drag» er en vakker, lengselsfull gammel kjærlighetshistorie. «Den som ikkji søv» lusker av gårde i en doven jazztakt, en passende form for en sang om de som ufrivillig går ute om natta. I en så sørgmodig sang som «Almindelig liv» er kombinasjonen av tekst og melodi nesten for mye å bære. 

«Holdeplass» har også et litt sørgelig innhold, men et refreng som gjør lengselen langt lettere å bære. En potensiell radiofavoritt her, altså. «Byttu og spann», med «mer kubjelle» attpåtil, er en rockelåt som representerer den moderne countrymusikken, og igjen får oss til å tro at Tove Bøygard hadde vært verdensberømt om hun kom fra Nashville. Bøygard er imidlertid fra Hallingdal, som flere andre godt kjente trubadurer, og hadde fortjent å bli like godt kjent som disse nå. 

Albumet er flott produsert av Freddy Holm, en mye brukt medhjelper i lignende sammenhenger, fordi han også spiller gitarer, mandolin, banjo, steelgitar, dobro, autoharpe og strykere, med største selvfølgelighet, og alltid like effektivt. Mot slutten av plata kommer to oversatte coverlåter, «Sjå i nåde», opprinnelig av Mary Gauthier, og Thåströms «Faen faen faen». Den første som en rørende hyllest til familie og fedreland, den andre som en mer fandenivoldsk erindring om tapt kjærlighet enn den mer fintfølende tittelsangen. 

Vi kunne ønsket noen flere innrømmelser mot de mest fengende poptaktene. Tove Bøygard klarte tross alt kunststykket å lage en kampsang til Arbeiderpartiet («Alle skal med»), som hørtes ut som en av de mest fengende låtene fra Norge i 2009. Den førte som kjent fram til valgseier også. Fortsatt er det godt å høre noen som vil bruke musikken til litt mer enn å bare ta en trall, og som lykkes på musikkens egne premisser.

http://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/blatt-og-godt-1.915228

16.01.17:

Dagbladet anmeldelse: Tove Bøygard - «Blåe drag»

Den gode stemmen fra Ål.

Ål er den nye countryhovedstaden

Musikk i mange farger fra Tove Bøygard.

16. JANUAR 2017 KL. 10.10 DEL PÅ FACEBOOK

Øyvind Rønning

ALBUM: Ål er blitt et kraftsentrum for pop og country med gode tekster på dialekt: Hellbillies, Tolv Volt / Stein Torleif Bjella (nå også som feiret teaterstykke) og duoen Bøygard / Tove Bøygard. Duoalbumet «Blågras på Skrindo» (2014) fikk en Spellemannominasjon i countrykategorien, denne gang er det soloartisten Tove Bøygard det handler om.

Halden

Og - hun «måtte» til Halden for å spille inn «Blåe drag». Der er nemlig Kleiva studio og Freddy Holm - som har produsert, spilt inn og mikset, i tillegg til at han spiller tangenter og diverse strengeinstrumenter - fra gitarer og steelgitarer til banjo, harpe, bratsj og cello. Med mere.

Han begynner å få en bra cv nå, og overbeviser igjen. Han bidrar sterkt til å kle på Tove Bøygard akkurat den rette musikalske drakta: En miks av country, countryrock og blues.

Sjøl spiller Holm med temperament ( «Den som ikkji søv» ), men først og fremst med den følsomheten vi kjenner fra god countrymusikk. Den samme følsomheten og inderligheten kommer til uttrykk i Bøygards vokal, som også kan være intens når det kreves.

De viktige valgene

Erfaringene fra 20 år i rusomsorgen i Oslo - inntil hun ble artist på heltid for seks år siden - slipper ikke helt taket. Men låtene på «Blåe drag» handler også om flyktningkrisa, forelskelse og kjærlighet, om de viktige valgene i livet, om å gå sine egne veier og om å trenge hverandre.

Det er personlig, uten å bli privat. Eh, bortsett fra når hun forteller sin nåværende kjæreste, som hun møtte første gang for 25 år siden: «Du skulle ha tatt tak i meg / og rista meg te vet / Du skulle ha sett ut fellu / og eit gamalt fiskenet / Du skulle sagt : Høyr jenta mi / ein dag vil du forstå / At alle desse dagan / vart eit liv du gjekk ifrå».

Empati

Bøygard makter å formidle forstandige tekster fulle av empati, uten at det blir banalt - som i den flotte åpningen «Framand»: «Og eg sit i varmen / Eg har meir enn eg treng / Og likevel tenkji eg / Skal eg åpne døra i kveld? / For de er så mange / Og vi er så rik / Me må byggje mura / For du har ingenting».

To coverlåter, nennsomt utvalgt, har fått plass på albumet, Mary Gauthiers «Mercy Now» ( «Sjå i nåde» ) og Joakim Thåströms «Faen faen faen» . Faen så bra, de også!

Albumet har vært tilgjengelig fysisk en liten stund, men kan streames fra fredag 20. januar. Bøygard legger ut på en liten turné i slutten av februar.

http://www.dagbladet.no/kultur/al-er-den-nye-countryhovedstaden/66625739 

15.01.17:

ANMELDELSE: NRK P1 - UNDER LUPEN: TERNINGKAST 5!

Eg er hoppande glad og stolt over å få 5 på terningen i NRKs Under Lupen for den nye plata mi "Blåe Drag". Denne flotte anmeldelsen deler eg med min eminente produsent, musikar og strengemeister Freddy Holm og mine fantastiske musikarar Jørun Bøgeberg, Eivind Kløverød og Finn Tore Tokle. Og så deler eg den med min "man in crime"/muse/RoadiNo1 Espen Liane.

Dette er noko av det anmelder i NRK, Finn-Ulrik Berntsen, sa i omtalen av plata:
- meget solid og gjennomført plate
- musikalsk veldig spennende
- personlige tekster som formidles med en overbevisning og inderlighet som løfter plata
- produsent og musikere skinner på Blåe Drag

Radio-turnè for å snakke om den nye plata mi, tune inn!

14.01.17: NITIMEN, NRK P1, KL 9.00!

14.01.17: NORSK PÅ NORSK, NRK P1, KL 16.00!

15.01.17: SØNDAGSÅPENT, NRK P1, UNDER LUPEN, KL 15.30!

18.01.17: KVELDSÅPENT, NRK P1, KL 19.00!

19.01.17: ORDENTLIG RADIO , ARTISTFROKOST, KL 9.00!

19.01.17: KULTURHUSET,NRK P2, KL 13.00!

20.01.17: NRK P1+, kl 9.00!

20.01.17: NRK P1, BUSKERUD, KL 14.00!

Plata har fått tittelen "Blåe Drag", og den kjem på både vinyl og CD! Christian Nystrøm lagar cover og har tatt pressebildene, og dette kremlaget spelar på skiva:

Freddy Holm: Produsent og strengemeister

Jørun Bøgeberg: Bass og basstard

Eivind Kløverød: Trommu og perkusjon

Finn Tore Tokle: Bassar på tre av låtane

Release-turnè med band:

23.02.17: UNION SCENE, DRAMMEN

24.02.17: HERR NILSEN, OSLO

25.02.17: SISTE REIS, HALDEN

10.03.17: CHRISTIANS KJELLER, KONGSBERG

11.03.17: ÅL KULTURHUS, ÅL

21.08.16: Høyr programmet Låtskriver´n på NRK P1, ei musikalsk samtale med Tor Andersen frå Ordentlig Radio!

https://radio.nrk.no/serie/laatskriver-n-radio/KMTE81008016/21-08-2016#t=12s

10.08.16: Kleiva Studio: Solo-plate-innspeling med kremlaget Jørun Bøgeberg, Eivind Kløverød og Freddy Holm! Skiva er snart ferdig, og releasen blir 23.1.17!

10.05.16: Det har vore ein travel og fin turnè-vår, med tre Rikskonsertturnèar og mange enkelt-konsertar. Og no glær eg meg te å spele på festivalar og sumarkonsertar. Eg skal spele på Prøysenfestivalen (19.7), St. Hanshaugens hagefest (21.5), Tøyen Bodega (29.05.16), Sogn Hagekolonis Festival (11.6) Groruddalfestivalen (12.6), Folkets Hus-festivalen på Vega (25.6), YLVINGEN (29.7), HORN-festivalen (2.7), Slåttenga i Mjøndalen (9.7), Pernilles sommerkonsert (17.7), HIVJUBAKKA-festivalen (23.7), HITRA-festivalen (30.7), SJØSTJERNA, SANDØYA 6.8.16) Leveld Kunstnartun Festival (27.8)

Og 8. august går eg i KLEIVA studio for å spele inn solo-plata mi!!!! Eg har med meg dette kremlaget: Freddy Holm som produsent og som strengjemeister (gitarar, fele, bratsj, chello, tangenter, dobro, lapsteel), Jørun Bøgeberg på bass og Eivind Kløverød på trommer!

12.05.16: Det er ei stor ære å få være ein del av Lise Melings populærvitenskapelige foredrag i P2s Akademiske Kvarter. Interessant foredrag fra Meling, som er førsteamanuensis ved Institutt for musikk og dans ved Universitetet i Stavanger. Her snakkar ho om kjønnsroller, feminisme og stereotypar i countrymusikken, vel verdt ein lytt! 

https://radio.nrk.no/serie/ut-i-kulturen-p2/MKTR26002016/08-05-2016#t=1m32s

Konsert på Spiten i Hokksund fredag 8. april, med sjølvaste Jørun Bøgeberg!!!!

Fin omtale i Lågendalsposten av konserten 8.3.16. 

8.1.16: OMTALE AV KONSERT MED BØYGARD OG BØGEBERG PÅ FASTINGKJELLEREN I KRISTIANSUND: AVISA TIDENS KRAV:

"Han har blant annet spilt med a-ha. Hun skriver noen av de vakreste låtene fra livets skyggeside.

«Koma heim» er kanskje det sterkeste vitnesbyrdet fra hennes mangeårige arbeid blant narkomane og prostituerte i Oslo, og den låta som grep undertegnede aller mest da søsterduoen Bøygard fra Ål i Hallingdal debuterte med norske tekster i 2008.

Felles for flere sanger Tove Bøygard har skrevet, er opplevelsene fra det viktige arbeidet som hun har tatt med seg inn i musikken. Hun ser menneskene bak den ofte litt forfalne fasaden, og gir dem et ansikt og en stemme - i alle fall musikalsk.

Og det er mer der det kommer fra. Under konserten fredag, fikk publikum stifte bekjentskap med nye låter som «Alminneleg liv», der tematikken er den sammen. «Alle desse dagane» er også ei ny låt som faller usedvanlig lett i øret".

http://www.tk.no/konsert/kultur/kristiansund/skjonnheten-og-basstarden-i-fastingkjeller-n/s/5-51-145047?ns_campaign=editorial.article&ns_mchannel=editorial.email&ns_source=editorial.email&ns_linkname=editorial.share.article&ns_fee=0 

4.1.16: Bøygard med Bøgeberg reiser på 2-ukers turnè i Møre og Romsdal! Me spelar for den kulturelle skolesekken, og me har tre kveldskonsertar:

08.1.16: Fastingkjelleren i Kristiansund

15.1.16: Stranda Kulturhus

16.1.16: Teaterfabrikken i Ålesund

30.08.15: Videopremiere på låten "Alle Desse Dagan".

Sjå den her:

https://youtu.be/rpqqoBJ3j6s

Bilde og video: Christian Nystrøm

Lurdag 15.8.15 har eg den store æra av å spele oppvarming for sjølvaste Buffy Sainte Marie i Iungsdalen i Ål. Ho har vore min helt i alle år, gjennom sin musikk og sitt engasjement er ho eit forbilde og ein stor inspirasjon. Det er ein draum som går i oppflyllelse å få dele scene med den levande legenda Buffy.

9.7.15: Fin anmeldelse av konserten i Pernilles Hage i Åsgårdstrand 5.7.15.

http://youtu.be/i15T2G82vrg

Ny singel, "Ta Meg Med", frå preprod i Kleiva studio, vart urframført på NRK P1+ på fredag, gå inn på denne linken og høyr låta:

Fra presseskriv anno 17. august 2014:

I år ble Tove Bøygard Spellemannsnominert, med plata ”Blågras på Skrindo” med duoen Bøygard. For dere som følger Tove live, vet at nå er Tove klar med nye sanger. Duoen Bøygard tar en pause, og Tove utforsker de mørkere sidene ved liv og sinn. Snart kommer første smakebit på Toves arbeide med ny soloskive, fra preprod i Kleiva studio.

Hun beskriver det som at hun nå lar skyggene i sjela få fritt spillerom, uten tøyler;  Country Noir . 

NRK P1+ og NOPA har invitert låtskrivere til å skrive låter til årstidene, og Pål Angelskår og eg har skrivi Sumarbyens Sang, som vart urframført live på NRK P1+ i programmet Jacobsen, 16.06.14.